Ja, eg er fortsatt i live – eg beklager for elendig oppdatering. Eg hadde jo store planer om å ta bilder, fortelle om korleis det gjekk og få inn litt antrekksbilder innimellom.. men det har vært så hardt og trasig her at eg ikkje har hatt ork til det. Eg er mildt sagt skuffa over SSE, det er så lite effektivt, dødtid i haugevis og når det endelig skjer noke så er det heilt bortkasta og ubrukelig for meg.. det er vel 3 døgn av 16 som det faktisk har blitt gjort noke skikkelig utredning og som eg ikkje har gjort før, som då eg blei overvåka med elektrodene på hodet som eg la ut bilde av – ellers er det bare masse tull og ting eg har gjort alt for mange ganger før.
Det er skikkelig institusjonspreg her og stusselig opplegg. Det har vært lite forståelse og medfølelse fra personalet og eg liker meg så dårleg her at eg kver dag har hatt ein kamp med meg sjølv om eg skal dra heim, eller om eg skal klare å fullføre dette oppholdet og denne «utredninga».
Eg har grått, krangla og vært nok så vanskelig på slutten – men min kjære er stødig som ein stein og er her heile tida sjølv om eg no i skrivende stund har flytta meg vekk fra hans kjærlige armer og sitter i ein krok og er bokstavelig talt utilnærmelig. Han vil trøste, og eg stritter i mot sjølv om eg egentlig vil ha trøst.. eg gir nok snart etter, i always do og då er det så godt at han fortsatt er der, og han klandrer meg aldri. Han ser og han forstår ♥ Det er ikkje fordi eg er sint på han, men på heile systemet.. eg er bare så utmatta og oppgitt at eg stenger mine nærmeste ute. Tårene triller og eg må sminke meg på nytt dagen lang, eg stæsjer og pynter meg og ti minutt etter eg er ferdig er eg så lei meg og sliten at det bare er å ta av sminke og klær, og legge seg under dyna igjen. Alt er svart og eg er lenger nede enn før. Ja, for ein har alltid litt forventninger, og eg trudde at denne gangen så skulle dei gjøre noke nytt, virkelig prøve å finne ut av anfalla mine – men det har vært skuffende lite og mest venting og venting og venting på denne trasige, trasige plassen..
Eg teller ned dagene, og akkurat i skrivende stund er det like før eg bare stikker (igjen!), men eg må bare holde ut – kun TO dager igjen no. Min Øyvind sitter og venter på meg i sofaen og er tolmodig.. han sitter klar til å ta meg i mot – no har eg bearbeida tankene mine ei stund, vært sint og sur og lei.. og no, no er eg klar for trøst. At han fortsatt vil ha meg er meg eit mysterium.
Eg lover at neste post ikkje skal inneholde eit ord om SSE, klaging eller sjukdom.
Takk til dåke som fortsatt titter innom her – bloggen er forhåpentligvis straks oppe og går som normalt igjen bare eg kjem meg ut herifra..kanskje allerede imårra?! Stay tuned!
No Comments